Stor byggeaktivitet på Lovvasoa kultursenter

Fordums prakt trer frem igjen ved sanatoriet

Sanatoriet fra omkring 1920 settes istand igjen etter endel år med mugg og fuktskader. Et flott bygg som nå inneholder 7 leiligheter som bla. studenter på praksisopphold kan leie.

Vi besøker Lovvasoa kultursenter i Antsirabe . Der er det fortiden stor byggeaktivitet. Eksisterende bygg totalrenoveres og nye bygg reiser seg. Ute er det velstelt og folk er imøtekommende når vi kommer på besøk. Aktiviteten ved senteret er stor på en vanlig mandag i april. Det er ikke lenger norske barn som dominerer innefor murene , men derimot en mengde andre aktiviteter. Nordmenn er der stadig, både som ansatte og besøkende. Fortiden er det 8 norske studenter som leier bolig , siden de har praksisen sin i Antsirabe. I tillegg er det gjestehusdrift, konferanser, språkundervisning, museum, arkiv m.m. All denne aktiviteten medfører at behov for økt kapasitet har trengt seg sterkt på de siste årene. Dessuten har flere bygg hatt stort behov for rehabilitering.

Alle rom får tilgang til enten balkong eller hage.

Arbeiderne Nory, Odette og Rakoto viser stolt frem det nye bygget som skal gjøre arbeidsdagen mye lettere . Der vil de få vaske og skyllerom, kontor, tørkeplass og lager i kort vei til kjøkken og gjestehus.

Gammelt og nytt i fin kombinasjon. Orginalt gulv er pusset opp og kjøkkenet er helt nytt. Det blir flotte leiligheter på det gamle Sanatoriet.

Et gammelt og erverdig bygg som nå blir totalrenovert er det gamle sanatoriet fra omtrent 1920. Her har mange misjonærer bodd i perioder når dt har vært enten misjonærsamling eller høylandsferie for å hvile ut etter strevsomme måneder med arbeide i varmen ved kysten. Mange er de som har minner fra dette flotte bygget , som i de senere år har huset mange ferierende og studenter. Imidlertid har mange utttrykt misnøye med standarden i det gamle bygget. Mugg på bad og kjøkken er noen av utfordirngene som har oppstått i årenes løp. Vi tar en prat med nestleder ved Lovvasoa , Lars Gjøran Strømhaug. Han er bygningsingeniør og kan fortelle at det første som ble gjordt var å drenere skikkelig. Bygget har nå tørket opp mye og selv i det kraftige regnværet som kom i perioden januar til mars, har bygget nå klart seg godt. Alle rom blir nå pusset skikkelig opp. Det blir 7 leiligheter , som alle har enten tilgang til terrasse eller til hagen utenfor. Kjøkken og bad blir fornyet og bygget fremstår som totalforandret. Her er lyse fine farger og all lukt av mugg er forsvunnet. Her kommer nok både studenter , barnefamilier og turister til å trives godt. Mange fine detaljer er det tatt vare på. Gulvene er slipt og lakket, solide gamle dører i mahogni er pusset opp og murene er rustet opp på ny. Her går nytt og gammelt hånd i hånd og skaper en fin helhet. I tillegg til å renovere sanatoriet , så bygges det også flere nye bygg. Kjøkken og vaskepersonalet får et nytt bygg ved siden av det gamle jenteinternatet som nå er gjestehus og kjøkken med restaurat. I det nye bygget blir det vaske og tørkerom for klær, vaskerom og mottak for frukt og grønt, kontor og lager. De ansatte uttrykker stor glede over å få samlet mange gjøremål på ett sted rett ved kjøkken og gjestehus. Det gjør arbeidshverdagen mye lettere. De ansatte har også fått nytt pauserom og nye toalett fasiliteter, noe de naturlig nok er svært fornøyde med. For gjestene økes også kapasiten med ytteligere 3 leiligheter som bygges på oppsiden av fotballbanen for de som er kjent. Her blir det fine nye leiligheter , som kanksje spesielt vil egne seg godt for barnefamilier. Adoptanter som må være på Madagaskar i 3 måneder er f.eks en gruppe man har tenkt på med nye leiligheter . Det er fint å rusle en tur rundt på Lovvasoa og se på all den meget varierte aktiviteten som foregår ved kultursenteret. Du kan lese mere om Lovvaso på hjemmesiden deres : http://www.lovasoa.mg/L4C/Home.html Terje Evensen, NMS Madagaskar

Drømmer om egen kirke for døve

Sjelesørger og venn for de døve

Pastor Henri er prest for døve i kirken. Han forteller at en viktig oppgave er hjemmebesøk og hjemmemøter i familier med døve. Mange døve har veldig stort behov for besøk av presten, derfor håper han å kunne få flere prestekolleger i arbeiet med døve.

Prosjektglimt ”prestetjeneste for døve” – NMS prosjektnr. 523 343

Vi møter pastor Ratsimbawafy Andrambololona Henri i hans hjem ved døveskolen FOFAMA i Antsirabe. Der har han sin familie, kontor og en stor del av hans jobb som pastor for de døve i kirken. Han er en av 3 pastorer som er tilknyttet arbeidet blandt døve . Henri forteller ivrig at han fikk intresse for å kommunisere med døve lenge før han ble prest.Familien bodde nærme døveskolen og han stoppet ofte opp og ”snakket” med de døve han møtte ved porten til FOFAMA. Da han begynte på presteskolen STPL i Morondava , ble han kontaktet av kirken og ledelsen for døvearbeidet. Forespørselen var om han kunne tenke seg å bli prest for døve. Dette følte han sterkt var en oppgave gitt av Gud og han ser på arbeidet som et kall om å tjene medmennesker som trenger hans tjenester. Siden han ble spurt har han jobbet hardt for å lære seg tegnspråket så godt som mulig. Døve trenger en prest de kan kommunisere med , som kan forstå deres gleder og sorger. Henri forteller at døve har minst like store behov for sjelesorg, åndelig veiledning , samtalepartner og venn som alle andre. Oppgavene hans er å holde gudstjenester , tolke ved møter og taler i kirken, undervise i religion ved døveskolen , undervise konfrmanter , ha veiledningstilbud for døve , lede begravelser og giftemål osv. Når han ikke er ved FOFAMA , reiser han mye rundt i områdene han skal tjene i .Dette strekker seg hele veien fra Antsi Han forsøker å besøke alle familier i Antsirabe området som har en døv person i familien. Ofte holder han små husmøter. Mange møter Jesus for første gang på slike små møter hjemme hos folk der de bor. Da holder han gjerne nattverd og underviser om hva det vil si å være en kristen.

Henri sammen med den gamle døvepresten som nå er pensjonert, Ratovenoneina Jean Eduard . Selv om han nå er pensjonist, hjelper Jean til med gudstjenester og hjemmebesøk hos døve.

En spennende plan for tiden fremover er at det nå er pekt ut 3 døve som skal begynne på presteutdannelsen ved kirkens presteskole i Antsirabe. Minst en av disse skal så inn i tjensete for døve i kirken. Behovet er stort og Henri håper sterkt at det vil være nok penger i prosjketet til at ihvertfall de 3 som utdannes kan få begynne i tjeneste. Det er viktig med døv – døv kontakt. En døv prest vil kunne forstå de døve i menighetene enda bedre enn en hørende. Dessuten er det behov for å kunne reise enda mere rundt på hjemme og menighetsbesøk. Henri forteller at han synes det er krevende at behovet er så stort blandt døve om å få besøk av presten, men at tiden ikke strekker til for å imøtekomme alle ønskene om besøk. Med noen flere kolleger kunne flere døve på Madagaskar få besøk av presten og enda flere ville kunne komme til tro. En stor drøm er å kunne bygge en egen kirke for døve , ikke bare bruke rom hos andre. På Madagaskar brukes kirkene mye, og det er ikke alltid så lett å få plass til å holde gudstjenester eller møter avslutter Henri.

Du kan lese mere om prosjektet på hjemmesiden til NMS : http://www.nms.no/prestetjeneste-for-dove/category2312.htm

Terje Evensen, NMS Madagaskar

Misjonærmøte før og nå

Misjonærmøte , MM mars 2015

Misjonærmøte på Antsirabe , Madagaskar 1900

MM 2015
Fredag 20. mars troppet 23 stykker i varierende alder opp på Mantasoa Lodge ca. 2 timer unna
Antananarivo for å starte årets første misjonærmøte. Det med å ha misjonærmøte som et
samlingssted for alle misjonærene på Madagaskar er en tradisjon som strekker seg helt tilbake tilbegynnelsen av misjonsarbeidet her på øya. Tar man et dykk i arkivene til Misjonshøgskolen i
Stavanger kan man finne bilder fra år 1900 der misjonærene hadde møte i Antsirabe.
Det er en viktig tradisjon for misjonærene og for det fellesskapet som er mellom dem som jobber her nede, å ha et slikt misjonærmøte regelmessig.

Noen av deltagerne på Misjonærmøtet i 2015 på tur i den flotte naturen rundt Mantasoa.

Det var med nettopp ”Fellesskap” som tema at vi samlet oss for å ha en langhelg med åndelig og kroppslig påfyll. Med oss fra Norge hadde vi Thor Strandenæs fra bla. Misjonshøgskolen som hadde sagt ja til å bistå med Bibelsk påfyll. Han tok for seg ulike aspekter ved misjonens tjeneste og hvordan urkirkens misjon startet og utviklet seg. Det siste temaet ble undervist med utgangspunkt i Paulus møte med innvandrerkvinnen Lydia i Apostlenes gjerninger. Det ble også lagt stor vekt på egen refleksjon og gruppesamtaler for å dele tanker, erfaringer og hva dette betyr for oss i dag. Parallelt med opplegget til de voksne fikk misjonærbarna ta del i påskens budskap ved å se på det fellesskapet Jesus hadde med sine disipler og hvordan det som skjedde i påsken betyr at vi kan få ha et fellesskap med Gud, uhindret. For barna ble det også god tid til lek, bading, sang og dramatisering, og de fikk vise frem noe av det de hadde jobbet med på Gudstjenesten på søndagen.

Deling av gode opplevelser og erfaringer fra arbeidet NMS støtter idag på Madagaskar

Gjennom fellesaktiviteter som tur ut i fjellandskapet rundt Mantasoa med mulighet for deling av
gode øyeblikk i arbeidet, natursti og kampkveld fikk vi også påfyll for fellesskapet. Nå som det er
så få misjonærer på Madagaskar, og vi er spredt både i og utenfor Antananarivo, er det godt å
samles alle sammen innimellom til fellesskap sammen rundt matbordet, i konkurranser og ved
nattverden på Gudstjenesten vi fikk ha sammen på søndag. Med latter, hygge og Jesusfokus var alle enige om at det hadde vært en meget god helg!

Enda mere fra Barneopplegget  kan du lese om på bloggen til lærer volontørene: http://www.nesjevatne.no/

Magnus Vatne , NMS Madagaskar

Lærer mere om Gud og budskapet i Bibelen ved å studere de Bibelske språk

Som student ønsker hun å komme nærmere Gud og tekstene i Bibelen ved å lære mere om de Bibelseke språk. Hun er hyrde i kirken og ønsker at kvinnene skal få en enda sterke plass i kirken.

Prosjektglimt fra «Kirkelig undervisning på Madagaskar » , NMS prosjektnr. 523 311

På det teologiske fakultetet ”SALT” i Fianarantsoa møter vi Razanamiary Hanjanasoa. Hun er førsteårst student ved SALT og har tidligere studert ved STPL SPAN i Mananjary . Dessuten har hun vært katekist i hennes lokale kirke i samme område. Det er de eldste i kirken som har anbefalt henne å studere teologi siden kirken har stort behov for gode forkynnere og ledere. Hun får litt støtte fra kirken lokalt og fra SALT , men det er ikke nok til å kunne studere lenge. Derfor må hun enten få mere stipend eller slutte studiet ved laveste grad. Det hun aller mest ønsker er å få stipend og kunne studer Guds ord videre i utlandet. Hennes lokale menighet er ganske ny, bare 20 år gammel og kirken vokser stadig. Behovet for kirkelige lærere er stor og det er der hun håper å kunne bidra med mere kompetanse når hun er ferdig. Hun er hyrde i menigheten og er tiltenkt en viktig rolle i byggingen av menigheten og i synoden.
Hanjanasoa forteller at hun liker godt å studere de Bibelske språk. Hun kommer nærmere grunnteksten og forstår Guds ord mye bedre når når hun kan studere meningene mere i dybden. Det er som om Guds ord trer frem på en ny måte gjennom disse gamle tekstene som for henne får nytt liv. Hun forteller at hun er opptatt av at menn og kvinner har samme mulighet. Det burde ikke være forskjell på menn og kvinner i kirken eller i samfunnet. Desverre er forskjellene store både i kirken og i samfunnet foreløpig, men dette vil kanksje endre seg over tid. Hennes mål som fremtidig åndelig veileder i kirken er å kunne bidra til å forstå menneskenes behov bedre. Hun er en hyrde som er opptatt av den enkelte og fellesskapets åndelige behov. Derfor er det så viktig med gode Bibelgrupper og hjemmemøter der folk tør å åpne seg for Guds ord. Hun forteller tilslutt at hun håper også mennene vil lytte til hennes budskap når hun kommer tilbake til kirken med fornyet kunnskap og styrket tro. Et stort håp er også at hun vil kunne veiede kvinnene i menigheten til å i større grad kunne stole på egne menigner. Også i spørsmål som omfatter tro og menighetsliv.

Hanjanasoa ønsker å veilede kirkens medlemmer i ånedelige spørsmål etter endt utdanning ved det det teologiske fakultetet «SALT» i Fianarantsoa

Les mere om prosjektet på hjemmesiden til NMS : http://www.nms.no/kirkelig-undervisning-madagaskar/category2310.html

Terje Evensen, NMS Madagaskar

”Geværer kan ikke forandre mennesker, bare Guds ord kan forandre menneskenes hjerter.”

Prosjektglimt fra» kirkelig undervisning Madagaskar » ,  NMS prosjektnr 523 311

Blandino er student ved det teologiske fakultetet «SALT». Han vil arbeide i Bara området sør på Madagaskar og han forteller at «bare Guds ord kan forandre menneskers hjerte»

Vi møter Tolojanahara Daniel Blandino Emmanuel på det teologiske fakultetet ”SALT” i Fianarantsoa. Han er fra Bara regionen lenger sør og det er der han ønsker å jobbe etter studiene. Blandino har vært elev ved Hald internasjonale senter i Norge i 2011 og han husker fortsatt mye norsk . Dessuten blir han veldig glad når han tenker på alle vennene han fikk i Norge. Noen av disse har han kontakt med på facebook. Han forteller at det var godt å være i Norge, men at det åndelige fokus er mye større på Madagaskar. Det er også slik at i Norge har nesten alle nok av det en trenger for å leve mens på Madagaskar er det veldig mange som ikke har det de trenger. Han har ikke mye ekstra til livets opphold som student, men han ønsker å bli prest i sitt hjemområde i Bara. Der er det veldig mange som trenger å høre om Jesus og å forandre livet sitt. Det er mye vold og sikkerhetene er dårlig i Bara fortiden. Røverbander gjør livet vanskelig for mange og bruken av våpen er stor. Blandino forteller at hans motto som kristen er at ”geværer kan ikke forandre mennesker, bare Guds ord kan forandre menneskenes hjerter”. For å virkelig motta Jesu ord i sine hjerter må folkene i Bara slutte å stjele og være onde mot hverandre. Bare ved å motta Guds ord og leve etter evangeliet om Jesus kan Bara igjen bli et godt sted å leve. Dette ønsker han inderlig å ta del i.

For å få dette til, studerer han mye. Han får litt stipend, men det er ikke nok. Derfor prøver han å ta små jobber for å tjene litt ekstra til studiene. Det er ikke lett, men han klarer seg ganske bra. Hans far er også prest og moren er teolog. Dessverre er det vanskelig for moren å få jobb i kirken siden hun er kvinne, men noen ganger kan hun jobbe som lærer ved kirkens skoler. Han håper at flere kvinner kan få jobbe i kirken, siden deter veldig stort behov for flere som kan fortelle om Jesus på landsbygden. Kirken burde ansette flere kvinner som hjelpeprester eller katekister sier han med et lite smil. Blandino er opptatt av god kommunikasjon med mennesker han møter. I kirken vil han bidra med godt lederskap, internasjonal kultur og sterkt bønnefellesskap. I tillegg er han veldig opptatt av levevilkårene for menneskene som lever i Bara området. Svært mange er veldig fattige og livet er vanskelig. Det viktigste er å få orden på sikkerheten i området og økt mat sikkerhet. Når folk ihvertfall får den maten kroppen trenger for å leve, er det lettere å fokusere mere på å leve riktig . Det er Guds ord som virkelig kan endre menneskene , om det nå er å slutte å stjele okser eller å lyve for sin familie. Til slutt vil han gjerne hilse sine venner i Norge og alle tilknyttet NMS som støtter og ber for kirken på Madagaskar.

Blandino vil reise tilbake til sitt eget område i Bara og forkynne evangeliet for folkene der. Et område fylt av utrygghet og mye kriminalitet. Men, som han sier «geværer forandrer ikke menneskers hjerter, bare Guds ord har nok kraft til å virkelig forandre et menneske fra innsiden»

Støtte til prosjektet : http://www.nms.no/kirkelig-undervisning-madagaskar/category2310.html

Terje Evensen, NMS Madagaskar

Alene er jeg svak, med Jesus blir jeg sterk

Elisa er student ved det teologiske fakultetet «SALT» i Fianarantsoa. Hun har et kall om å studere Guds ord og å bruke det der Gud vil at hun skal arbeide.

Prosjektglimt fra prosjektet ”kirkelig undervisning Madagaskar”

Vi møter Elisa Raharivony på det teologiske fakultetet ”SALT” i Fianarantsoa. Der er hun førsteårs student og ser frem til flere år på skolen. Det er en beveget ung kvinne som treffer oss. Det å lære om Bibelen og kristentroen er svært viktig for henne. Hun er en formidler som gjerne vil uttrykke troen på Jesus sammen med andre i kirken. At hun skulle begynne på SALT var ingen selvfølge først. Men , hun kjente et kall etter å studere teologi på fakultetet og nå gjør hun det Gud har sendt henne for å gjøre. Hva hun skal gjøre etter studiene er det bare Gud som vet. Akkurat som Paulus som kan være hvilket folkeslag som helst, kan hun gå inn i den oppgave som Gud forbereder for henne. Hva dette er vil tiden vise. Hun stoler på at hun vil bli ledet av Jesus til å finne den riktige veien videre. Hun har erfart at det er i Gud hun finner trøst og kan lykkes i sitt liv. Gud tar var på henne , selv om livet kan være veldig vanskelig tiltider.

Hun er fra Manakara ved kysten og nå bor hun hos slektninger i Fianarantsoa. For å komme til skolen må hun gå 45 minutter hver vei. Siden hun er redd for å gå alene i mørket grunnet dårlig sikkerhet, må hun gå rett hjem etter endt forelesning. Da får hun ikke tid til å studere på biblioteket , noe hun synes er veldig dumt. Hun har behove for å lese mest mulig på skolen, siden det er begrensede muligheter til ro der hun bor hos familien. Søsteren hjalp henne noe med skolepenger i begynnelsen, men det har hun ikke råd til lenger. Det er mye sykdom i deres fattige familie og problemene er mange. Men, til tross for en vanskelig hverdag holder hun fast i troen og finner styrke i Jesus Kristus. Dette vil hun lære mere om og fortelle til andre. Hvorvidt det blir som ansatt i kirken eller som hyrde vil tiden vise. Det er ihvertfall en veldig engasjert og følesesladet ung kvinne vi møter som legger sitt liv i Guds hender.

Støtte til prosjektet ”kirkelig undervisning” – NMS prosjekt nr 523 311

http://www.nms.no/kirkelig-undervisning-madagaskar/category2310.html

Terje Evensen,  NMS Madagaskar

De gode hjelperne på Akanisoa

Prosjektglimt fra «sosial innsats på Antsirabe», NMS prosjektnummer 623356 Del 2, mat utdeling på fattigsenteret Akanisoa

Dorette, Jeanette,Charlotte, Antoinette og Elisabeth gleder seg over å kunne vise kristen nestekjærlighet I praksis ved å lage maten som serveres hver fredag på fattigsenteret kirken driver I Antsirabe

Vi besøker FLM kirkens sosialprosjekt I Antsirabe. Det er fredag og stor aktivitet på senteret «Akanisoa «som ligger ved siden av hovedkirken I byen. Vi ser barn,ungdom og voksne som får hjelp på alfabetiserings kurs for å lære å lese og skrive (mange har lært å lese I Bibelen her). Det er unge kvinner som lærer seg et håndverk , unge enslige mødre som får hjelp til å lage seg et skikkelig arbeide og barna deres som får være i en bra barnehage. Over 200 mennesker får et tilbud denne formiddagen. Hvordan er dette mulig? I tillegg til støtte fra NMS og Den Lutherske kirken I Antsirabe, så er det mange frivillige som gjør en stor innsats.Det er bare 2 ansatte I prosjektet, resten er frivillige fra kirken som gjør et veldig stort arbeide helt gratis.

Noel og Charlotte er klare ved grytene for å koke ris og tilbehør (laouka). Det er mye røyk og det svir I øynene, men det går fint ler de begge.

Når vi kommer på besøk er forberedelsene godt igang for dagens matutdeling. Vi møter først 5 kvinner som skal lage maten. De hilser og smiler og gleder seg stort over godt samhold og fellesskap. Inne I eldhuset hvor maten koker holder Noel på med å ordne med god fyr for de store kjelene. Det er svart av røyk og det svir I øynene bare vi stikker hodet innenfor åpningen, men Noel smiler og er like blid.Han er en av drøyt 15 frivillige som gjør aktivitetene ved senteret mulig.Når vi spør hvorfor han gjør dette, svarer han med et smil at han er glad for å kunne hjelpe. Jesus lurte oss kristne å ta vare på hverandre.Her kan han bidra med kristen nestekjærlighet I praksis. Kvinnene I matlagingsgruppen forteller ivrig at alene er vi ingenting, men med Jesu hjelp får vi styrke og nytt mot til å leve et godt liv sammen med Gud.Alle mennesker trenger hjelp fra Gud for å være et helt menneske.Arbeidet de gjør her ved fattigsenteret er deres lille bidrag for å leve ut Jesu omsorg I praksis.Kvinnene som hjelper til er fra kirkens kvinnegruppe F.B.L. Dorette, Jeanette, Charlotte,Antoinette og Elisabeth er godt igang med dagens matlaging.Det skal forberedes store kjeler med ris som først må siles godt for smårusk.Dagens meny er forrige kjøttdeig og grønnsaker. Det er store mengder grønnsaker som først skal kjøpes på markedet,så vaskes og til slutt kuttes . Kvinnene forteller med stor entusiasme at de har stor glede av å kunne bidra praktisk for å hjelpe mennesker som har behov for hjelp til noe så konkret som å få seg et måltid varm og mettende mat. Det er veldig mange fattige I Antsirabe og de forteller at de gjerne skulle hjulpet flere. Å velge ut dem som skal få mat er en vanskelig oppgave. Dette overlater de til leder for gruppa, Josephine. Hun forteller at de må behovsprøve hjelpen, siden det er så mange som ha behov. Det gjør vondt å måtte si nei til medmennesker I nød, men de kan ikke hjelpe alle som kommer. Heldigvis er det et visst håp om å kunne utvide aktiviteten. Josephine forteller at det varmer hennes hjerte å når hun ser takknemligheten brukerne av senteret viser. Da glemmer hun lett alle de timene hun bruker som lærer og hjelper for mennesker I stor fattigdom. I tillegg til å hjelpe til ved fattigsenteret, er hun meget aktiv I kvinnegruppen I kirken. Hun er hyrde og har forbønn for og sjelesorg for mange av medlemmene I kirken.Dessuten er hun engasjert I Tobyen der hun hjelper de som har åndelige og psykiske vansker. Hun fremstår som en sterk og engasjert kristen, med et stort hjerte for sine medmennesker.

Leder for de frivillige, Josephine sammen med noen av brukerne av matutdelingen.

Det er flott å se den omsorgen hjelperne i fattig prosjektet gir alle som kommer. Det er smil og klem å få for de eldre som kommer for å få dagens (eneste) måltid.Alle hjelperne bekrefter at de selv ikke har så mye ekstra, men at de kan ihvertfall bidra med sin tid for å hjelpe andre mennesker som trenger det. Som kristne kan vi jo ikke bare tenke på oss selv avslutter Josephine.

Deltagere ved matutdelingen ved kirkens sosialprosjekt I Antsirabe , maten smaker fortreffelig og alle takker så mye for hjelpen

Les mer om prosjektet :  http://www.nms.no/sosial-innsats-pa-antsirabe-madagaskar/category2326.html

Hjelperne må også ha mat, det er godt å kunne vise kristen nestekjærlighet I praksis

Terje Evensen, NMS Madagaskar

Kan vi se fattigdommens ansikt ?

Prosjektglimt fra prosjektet ”Sosial innsats på Antsirabe” , NMS prosjektnummer 623356
Fra matutdeling ved Akany Fanomezantsoa, gjerne forkortet til AKANISOA

Del 1

Rafarasoa Lina takker så mye for mat og omtanke ved fattigsenteret Akanisoa  i Antsirabe

Vi går ut av den trygge porten på Lovvasoa i Antsirabe og begynner å gå langs gaten med de store trærne i retning hovedgata. Her sitter det flere tiggere med åpenbare kroppslige plager. Mot oss på forttauet kommer det ei gammel dame hompende. Hun bruker en lang kjepp som støtte siden den ene foten ser ut til å være deformert og står på tvers. Klærne er fillete og ikke akkurat nyvasket. Når vi kommer nærmere hverandre bryter hele det svært rynkete ansiktet opp i et eneste stort smil. Hånden kommer frem til takkehilsen og superlativene for hvor takknemlig hun er overøser oss der vi står med et litt forlegent smil. Hvorfor møtes vi slik med gjensidig og hjertelig takk her på gaten i Antsirabe? Jo, svaret er meget enkelt. Vi har en time tidligere møttes til matutdeling ved fattigsenteret på SDL(Sosial prosjekt drevet av Den gassisk lutherske kirken med støtte fra NMS) ved siden av den største Lutherske kirken i byen. Vi smiler og ler sammen. Snakker litt om vær og slikt før våre veier skilles igjen.
Rafarasoa Lina har altså kommet til kirkens matudeling. Det pleier hun å gjøre hver fredag. Da får hun et varmt måltid med ris og ”lauka” – altså ris med tilbehør. Denne fredagen er tilbehøret kjøttdeig og grønnsaker. Til måltidet får hun den obligatoriske ”rano ponga” , risavkok og til dessert er det en banan. Når vi møter henne på matutdelingen er hun kommet sammen med 70 andre , hovedsakelig eldre mennesker. Noen få har med seg f.eks et barnebarn , dersom de er blinde eller for skrøpelige til å gå dit på egen hånd. Hver fredag får de varm mat og hver mandag er det brød og frukt som tilbyes. Det er mange i byen som har behov for å få hjelp til å dekke grunnleggende behov slik som mat. Når vi spør , er det tydelig på hjelperne at de lett kunne både doblet og tredoblet antallet som får hjelp. De hjelper så mange som det er kapasitet for på senteret. Dersom de hadde mere midler, kunne de ha hjulpet enda flere.

Raharisoa Odette Rakotonariuo deltar på matutdeling 2 ganger i uken ved kirkens fattigsenter i Antsirabe

Vi snakker med de fremmøtte. Midt i rekken møter vi Odette. Hun er 73 år gammel og går fast til matudelingen 2 ganger i uken. Hun er kjempe glad og veldig takknemlig for å kunne komme hit til kirkens senter. Måltidet hun får når vi møter henne er det første og sannsynligvis det siste denne dagen. Hva morgendagen bringer vet bare Gud. Hun forteller at hun har 3 barn, 2 døtre og en sønn. De bor alle i Vatofotsy , på utsiden av Antsirabe. Der bor hun sammen med sin eldste datter og hennes familie. De har alle det vanskelig med å skaffe nok mat og annet nødvendig for å leve. Derfor forteller Odette at hun takker Gud hver dag for hjelpe hun kan få ved senteret og i kirken. Når hun går i kirken ber hun ofte om at hjelpen skal bli utvidet til å være hver dag og at hun kan få varm ris daglig. Ris er jo hovedmaten for de fleste gassere og Odette er intet unntak is så måte. Men, hun forteller at hun er vandt til å klare seg med lite. Hun møter oss med et sterkt og fast blikk. Stoltheten i livet kan intet fattigdoms problem klare å knekke. Odette er en kvinne som ikke lar seg kue. Hver dag takker hun Gud for hans barmhjertighet og godhet. På kirkens senter møter hun nestekjærlighet i praksis og det ber hun om hver dag at vil fortsette . Som takk for at hun får lov å komme til senteret 2 ganger i uken, hjelper hun gjerne til med oppryddingen. Det er det minste hun kan bidra med synes hun. Det er tross alt mange andre som har det mye vanskeligere enn henne. Som avslutning ber hun oss hilse alle gode hjelpere gjennom NMS. Hjelpen betyr svært mye , men også det at hun vet at noen langt bortefra ber for henne og arbeidet. Vi er kanskje fattige i materielle verdier avslutter hun, men troen på Jesus kristus holder oss oppe . Åndelig rikdom er tross alt viktigere enn materiell rikdom sier hun med et smil.

2 av deltagerene ved matutdelingen ved fattigsenteret Akanisoa – det er en Guds velsignelse at de kan få komme hit og få mat og omsorg

Les mer om prosjektet . http://www.nms.no/sosial-innsats-pa-antsirabe-madagaskar/category2326.html
Terje Evensen, NMS Madagaskar

Laloisao takker så mye for at hun får motta kristen nestekjærlighet i praksis ved kirkens fattigsenter Akanisoa i Antsirabe

Piery er blind og takker så mye for at han kan komme på matutdelingen og få et godt måltid

Vi må behandle hele mennesket

Prosjektglimt fra prosjektet ”støtte til fattige elever” , NMS prosjektnummer 723695 Vi besøker sykepleierskolen i Antsirabe, SEFAM, der fortiden 5 studenter får stipend til å gjennomføre utdannelsen. De er alle unge kvinner i alderen 18 til 24 år og takker så mye for hjelpen de får til å dekke kostnadene ved å ta utdannelsen. Stipendet for i år har ikke kommet enda, men de håper og tror at bidraget på omtrent 1/3 av kostnaden vil komme snart slik at de kan få betalt skoleavgiften. Uten denne betalingen ,får de ikke gå opp til eksamen.

5 studenter ved sykepleierskolen i Antsirabe får stipend til å ta utdannelsen. De smiler og takker så mye for både penger og forbønn.

Sykepleier utdanningen er 3 år og de går alle det sise året på studiet. Et studie de har hørt om gjennom kirken, venner eller fra annonse i avisen. Jentene heter Lydia , Felana, Nantenaina , Eleina og Rotsi .Ihvertfall er dette kortversjonen av navnene som de benytter mest. Gassiske navn er somregel veldig lange og nokså kompliserte for norske tunger. Studentene er først temmelig beskjedne og svarer kun når de blir tilsnakket. Etterhvert kommer smilene og latteren sitter løst. Alle forteller de at de liker seg godt på skolen. Her lærer de mye og har fått seg mange gode venner. De kommer fra små steder rundt storbyene Antanarivo, Antsirabe og Fort Dauphin. Etter endt skolegang ønsker de alle å reise tilbake til sitt eget område og begynne å jobbe som sykepleiere på enten helseklinikker eller på sykehus. Mulighetene for å få jobb er gode og skolen har godt rykte. De regner derfor med at de vil får seg jobb, noe som på ingen måte er noen selvfølge i et fatttig land som Madagaskar. Jentene forteller ivrig at de skal sette opp 3 valg for sted å jobbe, et sentralt og 2 på små lokale steder. De håper de slipper å komme til et helt fremmed sted med anderledes klima og kultur enn de er vant til. Kanskje må de ta det de får et par år og så heller flytte dit de ønsker når de har fått litt erfaring. Da har de også planer om mann og barn , men først gjelder det å fullføre studiene med gode karakterer. Alle sier de at de studerer hardt , for de ha ikke råd til å måtte gå om igjen. Da vil de måtte betale dobbelt og det går ikke. Uten stipendet fra prosjektet hadde de ikke hatt mulighet til å utdanne seg til sykepleiere. Dette er deres store mulighet for en fremtid i et yrke de virkelig liker. 2 av jentene går vanlig sykepeie og 3 går jordmor studie. Temaet  barn , mor og helse opptar dem alle sammen. Det er alt for mange gassiske barn som blir feilernerte, som ikke vaksineres eller blir syke av f.eks mangelfull hygiene .Studentene vil gjerne bidra til bedre oppvekst og levevilkår. Derfor har de valgt seg oppgaver på skolen som omhandler brystmelk, abortering, vaksinasjoner etc.Mange kvinner sliter med problemer etter graviditet og fødsel , dette ønsker studentene å jobbe mere med når de er ferdige. Men først må de jobbe med både tenkte og reelle øvelser på skolen. Spesielt godt liker de såkalte ”case studier”, der en jobber sammen om et tenkt tilfelle. Utdannelsen ved SEFAM er veldig praktisk lagt opp der studentene får prøve ut reelle situasjoner. Praksisen får de ved et av sykehusene i Antsirabe eller ved helseklinikker rundt omkring i landet.

Studentene Lydia, Felana, Nantenaina, Elaina og Rotsi utenfor sykepleierskolen sammen med seniorlærer Patricia fra USA.

Vi spør studentene hva foreldrene gjør. De forteller sterke historier om vanskelige opppvektsforhold , der mangel på penger og mat har vært et gjentagende problem. Spesielt etter at moren har blitt alene siden far døde blir situasjonen vanskelig. Flere av jentene har fedre som er eller var pastorer. Selv med far som er pastor og mor som er lærer , er inntektene lave. Det samme gjelder der hvor foreldrene er bønder. Madagaskar er et fattig land og selvom du har jobb er det ikke sikkert du får lønn hele tiden. Dersom du dyrker jorda, så er det bare når det er sesong for å høste og selge at en får inntekter. Jentene understreker at de er veldig takknemlige for muligheten til å ta utdanning. Foreldrene har ikke mulighet til å betale hele skolepengene, derfor er støtten helt nødvendig. I tillegg til skolepenger må de ha uniform, bøker og skrivesaker , bosted og mat. Noen er heldige og kan bo hos foreldre eller familie. Men, flere bor på internatet eller leier et rom selv om de kommer fra steder langt borte fra skolen. Når vi spør hva de liker best ved skolen , får vi ganske varierte svar : • Rotsi : Å læreom Bibelen og kristen etikk. Viktig å lære om åndelig helbredelse også. Kanskje kan hun begynne i kirkens hyrdebevegelse om noen år. • Felana : liker internatet. Der lærer de bla. om hygiene og helse. Vil bli sykepleier for å kunne hjelpe mennsesker som er syke og trenger behandling. • Lydia : Skolen har mange forskjellige lærere som underviser på ulike måter. Spesielt godt liker hun de praktiske øvelsene og gruppe oppgavene. Særlig når de er så nært oppptil reelle pasient situasjoner som mulig. • Nantenaina: Liker spesielt godt datatimene.Da kan de også finne informasjon om sykdommer , medisiner og behandlingsmetoder. • Eleina: Liker den Holistiske tilnærmingen ved skolen. Er opptatt av hele mennesket. Det holder ikke å behandle kroppen dersom følelser eller åndelighet er sykt.

SEFAM er en god skole å utdanne seg på. Sykepleierstudenter som får skolestipend fra NMS

Når vi spør jentene hva de liker å gjøre på fritiden, så kommer det fram at de ikke har så mye fritid. Skolen begynner tidlig og slutter sent. Men, litt fritid har de. Da liker de å være med venner (gjerne på piknik i parken eller gå tur), se på film, spille basket eller synge i kor. Flere av jentene er aktive i kirkens aktiviteter , spesielt med kor og speider grupper. Det er engasjerte unge kvinner vi møter , som til tross for utfordringer i hverdagen står på for å få seg en god utdannelse. Gjennom å få tatt utdannelsen til sykepleier eller jordmor, har de et meget godt utgangspunkt for å få seg en betalt jobb. Da er også utsiktene til å kunneforsørge seg gode, om det nå blir med eller uten mann og barn.

Støtte til prosjektet : http://www.nms.no/stotte-til-fattige-elever/category2328.html Terje Evensen, NMS Madagaskar

SYD – SYD

Nytt fra gassiske misjonærer i Thailand

Gassiske prosjektledere på besøk hos «deres» misjonærer Olav og Nina i Nord – Thailand. Zo i empowerment FLM, Toromare i empowerment women movement, Mamisoa i utdanningsprogrammet Provert og Noro fra Lovvasoa kultursenter

FLM har 2 gassiske misjonærer som nå har kommet godt igang med arbeidet. Olav Razafimanantsoa med sin kone Nina Norohanta Voahirana og deres 3 barn bor i byen Shiang Rai i Nord Thailand. Der har de bodd i snart 2 år, med noen små opphold grunnet visumproblemer eller fornyelse av visum. De fikk en litt tøff start med oppholdsproblemer hvor de fikk testet sitt kall til oppgaven. Å lære seg språket i Thailand er heller ikke det letteste. Dessuten skulle barna lære seg nye språk og kulturen var ny. Delegasjonen fra Madagagaskar var derfor tydelig spente på hvordan det stod til med deres egne misjonærer. Gjensynsgleden og lettelsen var påtagende stor da vi ble møtt på flyplassen av en lykkelig familie som strålte mot oss. Etter en tøff start har familien nå funnet seg godt tilrette og har begynt sitt virke .De arbeider spesielt blandt Akha folket som er en minoritetsfolkegruppe med opphav i Laos og Kina . Alle kristne er minoriteter i Thailand og kirkene er nokså små menigheter. For Olav og Nina betyr dette at de må reise noen mil for å komme til menighetene der de skal jobbe. Heldigvis har de god hjelp av Den Lutherske kirken i Thailand og deres kontaktnett med prester , katekister og menigheter. Derfor har de nå blitt plassert av kirken i et område der det er få kristne og menighetene er små. Med god kontakt med den lokale menighet kan de gassiske misjonærerene forhåpendligvis bidra til kirkevekst i områdene de skal arbeide.

De gassiske misjonærene Olav og Nina foran en av kirkene de jobber i utenfor Shiang Rai i Nord -Thiland

Vi var en stor delegasjon fra Madagaskar som reiste til Thailand for å delta på et kurs i organsisasjon og ledelse som programavdelingen LO i NMS arrangerte for sine ansatte og prosjektledere fra samarbeidskirkene. Omtrent 30 deltagere kom til Bankok for seminar og erfaringsutveksling i kristent lederskap, prosjektarbeide, gender spørsmål og misjon. Det kom deltagere fra Madagaskar, Etiopia, Mali, Egypt, Thailand, Brasil , Latvia og Norge. Deltagerne fra Madagaskar var fra prosjektene Lovvasoa, Provert og impowerment . I alt 7 deltagere der 4 var gassere og 3 var norske. Stor var vår glede da vi ble invitert til å dra på besøk til «våre» misjonærer fra Madagaskar. Spesielt for prosjektlederne fra FLM var dette en unik mulighet til å møte misjonærene kirken deres har sendt til Nord –Thailand. Mange i kirken på Madagaskar vet ikke så mye om dette misjonsprosjektet og dette kunne være en flott mulighet til å bli bedre kjent med hva misjonærene gjør. Prosjektlederne og misjonærene har lovet å fortelle bredt i kirken om det de har sett og opplevd sammen med Olav og Nina for kirkens medlemmer på Madagaskar eller andre steder. Det ble derfor tatt svært mange bilder og notert flittig under vårt 3 dager lange opphold sammen med misjonærene Olav og Nina.

Nina forklarer hvordan de jobber i kirken med bibelgrupper, hjemmebesøk og gudstjenester. Hun håper å kunne starte en kvinnegruppe i menighetene hun jobber.

Vi fikk se et misjonærpar i aksjon i menighetene der de jobber. Spesielt hjemmebesøk og forbønn for syke har blitt en innfallsport for dem til å møte både kirkemedlemmer og innbyggerne i landsbyene der de skal arbeide. Kirkene er små og enkle i områdene rundt Shang Rai. Landskapet er svært frodig med mye bambusskog og åser. Det dyrkes mye frukt og gummiplantsjer er en god inntekt for befolkningen. Selv om kirkebygget er enkelt og lite, var gjestfriheten svært stor. Vi ble tatt vel imot av den lokale prest eller katekist og noen av kirkens frivillige. Her var det veldig fintt å se den gode og nære kontakten Olav og Nina hadde med folkene de jobbet med. Det var god og varm stemning med nærhet og ektefølt glede. Måltider er viktige i Thailand og i kirkene spiser de gjerne lunch sammen i kirken etter gudstjenestene. Dette fikk vi oppleve under gudstjenestebesøk i Bankok, men også ved våre menighetsbesøk sammen med Olav og Nina. Vi fikk flott lokal lunch med ris, kjøtt, fisk og grønnsaker. I en av menighetene fikk vi faktisk servert første måltidet de hadde laget fra den nye risen for året. Dette med ris var tydelig viktig for lokalbefolkningen og en stor ære å få servert. Her kunne nok gasserne lett føle seg hjemme i en kultur der ris og fellesskap rundt måltidet er viktig. Bibellesing, sang og bønn var også viktige ingredienser i et menighetsbesøk der gasserne fikk lov å imponere med flott sang.

Olav og Nina i samtale med menighetens prest og hans kone

En av menighetene heter Palan og har 100 medlemmer. De har sitt eget kirkebygg og forteller at før gudstjenestene er det hjemmebesøk hos dem som ikke kan gå i kirken grunnet sykdom eller andre problemer. Da deler kirkens medlemmer seg i små grupper og ber for dem i sitt hjem isteden. Nina forteller at de ønsker å hjelpe kirken med å komme igang med diakonalt arbeide og å starte en kvinnegruppe i kirken. Dessuten ligger den offentlige skolen like ved, og menigheten er invitert til å bidra med engelskundervisning på skolen. Til dette har de også fått hjelp av en amerikansk kristen frivillig som de samarbeider mye med i menigheten. Han har startet sin egen kaffe plantasje sammen med sin lokale kone og de er gode støttespillere for Olav og Nina i deres arbeide. Å kunne få kontakt med de lokale barna er viktig. Kulturen er bla. buddistisk og det er viktig å finne gode måter å møtes på. På skolen kan de få lov til å synge kristne sanger og bruke fortellinger bare de ikke står og forkynner.

Forbønn for Tong som er 90 år og for syk til å gå i kirken

Vi er med på et hjemmebesøk hos Tong på 90 år. Hun er syk og svak etter lang tids sykdom. Hun sitter på en enkel bambusseng med et pledd over seg. Nina setter seg ved siden av henne og tar henne lett på skulderen. Tong kan nesten ikke se, men hun hører ganske bra. Nina snakker med henne på Thai og hun kan fortelle oss at hun nå får bo hos sitt barnebarn . Tong ble kristen i voksen alder og ble da utstøtt av sin familie. Heldigvis er det yngste barnebarnet også blitt kristen og tar seg av henne på hennes eldre dager med sykdom. Tong vil svært gjerne gå i kirken, men sykdommen gjør at hun ikke orker. Hun forteller at det betyr veldig mye for henne å få besøk og bli bedt for. Vi ber for henne og hun lyser opp i takknemlighet. Det ble et veldig nært og sterkt møte mellom kristne fra ulike land og kulturer. Mellom mennesker som bindes sammen i troen på Jesus kristus og bønnens kraft. Vi takker for besøket og forlater henne med en takknemlighet for at troen binder sammen på tvers av alder, språk og kultur.

Nina og Tong i munter samtale etter forbønn

Vi besøker også menigheten Banraipanaa , som betyr paradis, og ligger omtrent 50 km syd -vest for Shang Rai. Kirken er liten og består av 4 små menigheter. Menighetene ligger i et jordbruksområde der varene stort sett selges lokalt. Vi treffer pastoren i kirken som kan fortelle at innbyggerne i stor grad bytter varer seg imellom. Kirken ligger fint til i en liten landsby med fjellåser med bambusskog i bakgrunnen. Folkene i landsbyene hører i stor grad til Akha folket. Under samtale og måltid med pastoren og hans kone , får vi se Bibelen de bruker som er på Akha. Nina og Olav bruker Thai som folk flest behersker og så foregår noe kommunikasjon via tolk. Pastoren kan fortelle en spennende historie om at han ble kristen for 9 år siden og måtte flykte fra kommunistmakten i Laos. Han hadde en utenlandsk venn i landsbyen som var kristen og som fortalte han om Jesus. Denne vennen dro til Thailand, så da pastoren måtte flykte dro han for å finne denne amerikaneren. Det ble et hjertelig møte og de har nå mye kontakt i menigheten. Pastoren har resten av familien sin i Laos , det samme har kona. Olav og Nina jobber tett med pastoren og katekisten i menigheten. Sammen håper de å nå enda flere med budskapet om Jesus. Det er svært tydelig at de gassiske misjonærene har god kontakt med menigheten og deres prestepar. Nina forteller at folkene her er åpne å lette å komme i kontakt med. Både i utseende og væremåte kan de minne mye om gassere. Hjemmebesøk er også her en viktig arbeidsmåte for misjonærparet fra Madagaskar. De har nå også fått sendt et par ungdommer til Bankok for å studere teologi siden det trengs flere teologer i menighetene. Det er også nærstående planer om å bygge ny kirke siden den de har er veldig liten. Sammen med en finsk misjonsorganisasjon har de fått samlet inn penger til å starte byggingen nå rett etter nyttår. Tomten har de fått av en japansk misjonær og presten er fra Madagaskar. Kirken som skal være hovedkirke for hele området er således veldig internasjonal selv om den i hovedsak jobber med en liten folkegruppe i Nord- Thailand. Nina og Olav forteller også ivrig at i tillegg til hjemmebesøk og gudstjenester , så har de Bibelgrupper og individuell Bibelundervisning. Dette gjør de sammen med flere andre i menigheten.Nina understreker at her føler de seg hjemme. Folk er veldig gjestfrie og inviterer gjerne inn på besøk. Dette gjelder både kristne og ikke kristne.

Akha folket har fått Bibelen oversatt til sitt eget språk

Det er en veldig åpen familie vi møter i deres hjem i Shiang Rai og ved selvsyn i deres arbeide. De tar seg også tid til å vise besøket fra Madagaskar rundt på severdigheter i området. Vi hadde selvfølgelig tatt med oss ”Voan dalana” , som naturlig nok var rød ris og gassiske karameller. Både voksne og barn satte stor pris på gavene hjemmefra. Besøket vårt ble avsluttet med gassisk / thailandsk aften med god mat , bønn og sang. Familen er musikalsk og barna synger gjerne med i lovsangen. Spesielt barna er veldig glade i internasjonale lovsanger, så Youtube benyttes flittig. Barna går nå på kristen internasjonal skole og trives veldig godt. I det hele tatt ser det ut til at familien nå har funnet seg vel tilrette både sosialt og jobbmessig. Spesielt barna har nå mange venner fra mange land, noe de tror vil være en stor berikelse i årene som kommer.

Festmiddag hjemme hos de gassiske misjonærene Nina og Olav. Stor glede over besøk fra hjemlandet Madagaskar.

Teks : Terje Evensen, NMS Madagaskar
Foto : Rasmus Bach Ottosen, NMS Madagaskar
Thailand / Madagaskar November 2014